Talsperson/pressekontakt: L. H. Landro +47 455 17 894

Det startet på PU en septemberkveld i 2015

Skrevet av: Marthine Seth.

marthine
Marthine Seth, styremedlem i Refugees Welcome Oslo

Marthine er 41 år, født i Oslo. Hun bor på Skullerud, studerer sosiologi og jobber frivillig. Blant annet i styret til Refugees Welcome Oslo (RWO).

Etter å ha ramlet inn i Refugees Welcome-bevegelsen, og organisasjonen i Oslo, har det blitt mange nye møter med mennesker. Fra fjern og nær. Jeg har fått nye venner, heriblant folk fra mitt eget nabolag som jeg ikke ante eksisterte, fra andre byer og fra ulike land.

Å bli en del av denne bevegelsen har vært en reise i nettverking og frivillighet. Det har vært latter og glede, frustrasjon, oppgitthet og manglende tiltro til systemet, politikken. Praksis.

Man skal lære seg mye. Organisasjon, drift, roller, det blir mye internett og veldig lite av det som det hele startet med. Praktisk enkel bistand til folk som trenger det. Slik det startet på PU, en septemberkveld i 2015.

safj
Fra en innsamlingsøkt på Tøyen, til forsendelse til Hellas

Jeg bestemte meg for å delta i et av Refugees Welcome Oslo sine prosjekter, som jeg selv har vært med på å administrere. Gjennom møter med bydeler, mailkontakt med frivillige, utsending av vedlegg til politiattester. Prosjektet har navnet Nabolag Oslo.

Det jeg har lært så langt er at det skjer mye godt arbeide i mange bydeler i Oslo. For mange fungerer systemet godt, selv om det finnes utfordringer for enkeltindivider. Det kan være bolig, det kan være språk, savn og ensomhet. Men god latter blant mennesker, det er et bindeledd. Som et sosialt lim og på tvers av kulturer, etnisitet, kjønn, språk og landegrenser.

Idag hadde jeg mitt første møte med personen jeg er naboguide for. Siden har jeg gått her med et stort smil om munnen og vært glad. Å være frivillig handler ikke kun om hva man kan gi. Idag fikk jeg en stor påminnelse om hva jeg selv faktisk får. For man får og noe. Idag har jeg ledd i flere timer og jeg er min nye venn så inderlig takknemlig for det. Jeg gleder meg veldig til vår neste avtale!

Sannheten kommer alltid frem

ernaI nesten et helt år har Refugees Welcome, gjennom aksjonsgruppen og prosjektet Refugees Welcome to the Arctic, jobbet får å sikre rettighetene til flyktningene og asylsøkerne som kom over Storskog i 2015. Regjeringen har til enhver tid, og uansett argument, stått fast på dette: «Russland er et trygt tredjeland». Dermed mente de at Norge kan fraskrive seg å ta imot og behandle deres 5500 asylsøknader.

Mange varslet og advarte regjeringen. Men de var ikke villig til å engang høre på eksperter som advokat Brynjulf Risnes, eller som Pia Prytz fra UNHCR.

I en rapport som norske diplomater sendte hjem 29.februar 2016 skriver det norske generalkonsulatet i St. Petersburg til Utenriksdepartementet, med kopi til Justis- og Beredskapsdepartementet, om grusomme forhold.

Ernas nobelpriskandidat Svetlana Gannushkina som er av Russlands fremste menneskerettighethetsforkjempere sier at personer som ønsker å søke asyl risikerer å bli dømt til utvisning umiddelbart i saker uten tolk hvis de oppholder seg i Russland uten tillatelse.

Gannushkina fastslår at at det russiske systemet for flyktninger ikke fungerer, og at myndighetene heller aksepterer dommer om brudd på menneskerettighetene «enn å endre systemet» som styres av den føderale migrasjonstjenesten.

 

Heltinne med lyse krøller

Skrevet av Linn Herland Landro

Bilder: Cappelen Damm bokomslag og portrettfoto av Geir Dokken

En liten bokanmeldelse med anbefaling særlig til dere som jobber i de nyetablerte, norske organisasjonene innen humanitært arbeid.  Refugees Welcome Norway, Dråpen i Havet, Mange Bekker Små, Lighthouse Relief, Northern Lights Aid er eksempler på nykommere på feltet.

På julaften leste Lindis Hurum for oss fra boken sin, Det finnes ingen de andre – det er bare oss (2016), fra en stemningsfylt julepyntet stue. Fyr i peisen. Hun leste direktesendt, for alle som ville høre og hadde tid julaften kl 14, via Leger Uten Grensers Facebook-side. Stemning og innhold dannet en uvanlig stemning, jeg holdt pusten litt..
lindis_collage
«Pasienter med barn i armene løper skrikende ut sammen med ansatte, panikken sprer seg som en flodbølge fra klinikken og utover i leiren. Jeg løper motsatt vei, men assistenten min Sympho stopper meg i porten: «Det er en mann med to håndgranater inne i konsultasjonsrommet[…].»Teksten handler om grusom etnisk vold, om ekstremt krevende situasjoner, stor risiko, og snarrådighet når rådene er så dyre at du nesten må bøte med livet.

Jeg hadde ønsket meg boken av min søster til jul, slik at senere samme dag begynte jeg å lese. Historien hun forteller julaften er fra kapittelet om Den Sentralafrikanske republikk. Om julaften 2013, som kunne vært hennes siste. Bokens øvrige kapitler er skrevet fra hennes feltarbeid i Haiti, om Liberia og om Middelhavet. Alt basert på dagboknotater fra de til sammen fire humanitære krisene.

Her hjemme er det mange som er i nesegrus beundring over det arbeidet Leger Uten Grenser gjør. Jeg er selvsagt en av dem. Som fast giver, eller feltpartner, mottar jeg jevnlig brev fra felt og jeg får med meg en del annet som blir kommunisert ut. Men dokumentasjonen i denne boken ga en ny nærhet til krisene, de menneskelige lidelsene, menneskene med så sterk livsvilje og utrolige krefter til tross for alt. Disse feltarbeiderne og lokale ansatte sin enorme innsats.

Underveis i lesningen blir Lindis som en læremester. Mens jeg leser prøver jeg å analysere hvordan hun tenker og hvordan hun jobber. Jeg studerer utfordringene, behovene, tilnærmingen og løsningene nøye. Her kan alle og enhver lære mye. Lindis jobber med store logistiske, smittevernmessige og andre operative utfordringer. Det som går mest inn på meg er beskrivelsene av skadde, syke, døende og døde. Når det er barn det er snakk om, er det tøft. Men det er så viktig å sette ord på det som skjer. Jeg må flere ganger lukke boken, lukke øyene og prøve å fordøye før jeg leser videre.

Vi i Norge, som sikkert deler et gen eller to med Lindis, er blant annet folkene som startet og etablerte Refugees Welcome. Selv om vi er på hjemmebane, så henger det hele sammen. Til tross for avstander, er grunnsteinene de samme. Hva skal man med Refugees Welcome, hvis man ikke er opptatt av hvordan og hvorfor krig, nød og lidelse driver folk på flukt? Vi har alltid med oss perspektivet, og vi nøyer oss ikke med et «velkommen».

Det er enormt viktig at feltarbeiderne dokumenterer, forteller, rapporterer, varsler. Lindis kobler også tydelig det som skjer ute i verden med det som skjer her hjemme. Hvordan det å bygge murer mellom folk og grupper, og skape avstander, er ødeleggende. Å fremme ulikheter mellom deg og meg, mellom oss og dem, er alltid destruktivt. Alltid. Vi er jo bare en gjeng med folk på denne jorden. En art. Hvert menneskeliv er like mye verdt.