Talsperson/pressekontakt: L. H. Landro +47 455 17 894

Sannheten kommer alltid frem

ernaI nesten et helt år har Refugees Welcome, gjennom aksjonsgruppen og prosjektet Refugees Welcome to the Arctic, jobbet får å sikre rettighetene til flyktningene og asylsøkerne som kom over Storskog i 2015. Regjeringen har til enhver tid, og uansett argument, stått fast på dette: «Russland er et trygt tredjeland». Dermed mente de at Norge kan fraskrive seg å ta imot og behandle deres 5500 asylsøknader.

Mange varslet og advarte regjeringen. Men de var ikke villig til å engang høre på eksperter som advokat Brynjulf Risnes, eller som Pia Prytz fra UNHCR.

I en rapport som norske diplomater sendte hjem 29.februar 2016 skriver det norske generalkonsulatet i St. Petersburg til Utenriksdepartementet, med kopi til Justis- og Beredskapsdepartementet, om grusomme forhold.

Ernas nobelpriskandidat Svetlana Gannushkina som er av Russlands fremste menneskerettighethetsforkjempere sier at personer som ønsker å søke asyl risikerer å bli dømt til utvisning umiddelbart i saker uten tolk hvis de oppholder seg i Russland uten tillatelse.

Gannushkina fastslår at at det russiske systemet for flyktninger ikke fungerer, og at myndighetene heller aksepterer dommer om brudd på menneskerettighetene «enn å endre systemet» som styres av den føderale migrasjonstjenesten.

 

Heltinne med lyse krøller

Skrevet av Linn Herland Landro

Bilder: Cappelen Damm bokomslag og portrettfoto av Geir Dokken

En liten bokanmeldelse med anbefaling særlig til dere som jobber i de nyetablerte, norske organisasjonene innen humanitært arbeid.  Refugees Welcome Norway, Dråpen i Havet, Mange Bekker Små, Lighthouse Relief, Northern Lights Aid er eksempler på nykommere på feltet.

På julaften leste Lindis Hurum for oss fra boken sin, Det finnes ingen de andre – det er bare oss (2016), fra en stemningsfylt julepyntet stue. Fyr i peisen. Hun leste direktesendt, for alle som ville høre og hadde tid julaften kl 14, via Leger Uten Grensers Facebook-side. Stemning og innhold dannet en uvanlig stemning, jeg holdt pusten litt..
lindis_collage
«Pasienter med barn i armene løper skrikende ut sammen med ansatte, panikken sprer seg som en flodbølge fra klinikken og utover i leiren. Jeg løper motsatt vei, men assistenten min Sympho stopper meg i porten: «Det er en mann med to håndgranater inne i konsultasjonsrommet[…].»Teksten handler om grusom etnisk vold, om ekstremt krevende situasjoner, stor risiko, og snarrådighet når rådene er så dyre at du nesten må bøte med livet.

Jeg hadde ønsket meg boken av min søster til jul, slik at senere samme dag begynte jeg å lese. Historien hun forteller julaften er fra kapittelet om Den Sentralafrikanske republikk. Om julaften 2013, som kunne vært hennes siste. Bokens øvrige kapitler er skrevet fra hennes feltarbeid i Haiti, om Liberia og om Middelhavet. Alt basert på dagboknotater fra de til sammen fire humanitære krisene.

Her hjemme er det mange som er i nesegrus beundring over det arbeidet Leger Uten Grenser gjør. Jeg er selvsagt en av dem. Som fast giver, eller feltpartner, mottar jeg jevnlig brev fra felt og jeg får med meg en del annet som blir kommunisert ut. Men dokumentasjonen i denne boken ga en ny nærhet til krisene, de menneskelige lidelsene, menneskene med så sterk livsvilje og utrolige krefter til tross for alt. Disse feltarbeiderne og lokale ansatte sin enorme innsats.

Underveis i lesningen blir Lindis som en læremester. Mens jeg leser prøver jeg å analysere hvordan hun tenker og hvordan hun jobber. Jeg studerer utfordringene, behovene, tilnærmingen og løsningene nøye. Her kan alle og enhver lære mye. Lindis jobber med store logistiske, smittevernmessige og andre operative utfordringer. Det som går mest inn på meg er beskrivelsene av skadde, syke, døende og døde. Når det er barn det er snakk om, er det tøft. Men det er så viktig å sette ord på det som skjer. Jeg må flere ganger lukke boken, lukke øyene og prøve å fordøye før jeg leser videre.

Vi i Norge, som sikkert deler et gen eller to med Lindis, er blant annet folkene som startet og etablerte Refugees Welcome. Selv om vi er på hjemmebane, så henger det hele sammen. Til tross for avstander, er grunnsteinene de samme. Hva skal man med Refugees Welcome, hvis man ikke er opptatt av hvordan og hvorfor krig, nød og lidelse driver folk på flukt? Vi har alltid med oss perspektivet, og vi nøyer oss ikke med et «velkommen».

Det er enormt viktig at feltarbeiderne dokumenterer, forteller, rapporterer, varsler. Lindis kobler også tydelig det som skjer ute i verden med det som skjer her hjemme. Hvordan det å bygge murer mellom folk og grupper, og skape avstander, er ødeleggende. Å fremme ulikheter mellom deg og meg, mellom oss og dem, er alltid destruktivt. Alltid. Vi er jo bare en gjeng med folk på denne jorden. En art. Hvert menneskeliv er like mye verdt.

 

På vegne av Hylekoret

Av: Kristin Bøhn, jordmor og frivillig i Refugees Welcome Norway.

Første gang publisert i Dagbladet 24. november 2016.

kristinNatt til tirsdag 15. november vil for alltid bli kjent som Skrekknatten. Norge, nasjonen som det siste året har blitt kjent for å ha den strengeste asylpolitikken i hele Europa, demonstrerte sin politiske makt med en overraskende aksjon. Til de tusener av flyktninger som sitter rundt i det ganske land – eller de som skulle vurdere å søke beskyttelse i Norge – var signalet tydelig: Her er dere ikke trygge.

I morgentimene, før solen hadde stått opp, gikk Politiets utlendingsenhet, med regjeringen i ryggen, til aksjon mot over 70 unge afghanere over hele landet. De ble arrestert uten å ha brutt noen lov, bare basert på en antakelse om at de vil gjøre det i framtida. Denne maktdemonstrasjonen ble forsvart med sannsynligheten for «unndragelsesfare», altså at de skulle flykte fra mottakene når de fikk endelig avslag. Dette undergraver rettssikkerheten som hver enkelt asylsøker har ved at de fratas muligheten til å gjennomgå vedtaket med advokat, eventuelt NOAS. Det er viktig for å avdekke eventuelle feil i det endelige vedtaket, og det å miste denne muligheten frarøver dem sjansen til å anke saken til domstolene.

 Hjerteskjærende scener rapporteres inn i etterkant av denne episoden. Ungdom og unge menn har prøvd å ta sine egne liv. Mennesker er i panikk, uten muligheter til å protestere mot den inhumane behandlingen. Ungdom, avkledd og satt på glattcelle, blir fratatt mobil og mulighet til å kontakte sine verger, representanter eller venner. Unge sårbare mennesker er i katastrofeberedskap. Deres eneste synd er at de har flyktet til Europa med et brennende ønske om ei framtid som fullverdige mennesker.

Hvem er de arresterte? Noen av disse er våre venner, flyktninger vi ønsker å verne om og gi en verdig oppvekst og utfoldelse i våre distrikter. Dette er Ali, Aref, Javad, Mohammad, Ebrahimi og mange andre.

Enkelte av ungdommene går på skole og deltar i fritidsaktiviteter. Noen har fått norskundervisning via mottaksordninger og aktiviteter gjennom frivillig arbeid. Noen er gutter som har spist ved våre middagsbord og sendt oss meldinger når de er redde eller ensomme. Noen har flyktet fra tortur og drapstrusler, eller de har levd som ulovlige immigranter i nabolandene Iran og Pakistan. De aller fleste kommer fordi deres liv, helse og utvikling er i reell fare.

Mange av barna er ofre for en alderstest, med røntgenanalyse av skjelett og tenner. Denne bestrider vi på grunn av påvist unøyaktighet og dårlig metodikk. Vi viser bla. til Englands avgjørelse om å ikke anvende denne metoden og til T.J. Cole (2012/2015) hvor australsk rett gir medhold i kritikken mot denne metoden. I motsetning til disse landene vil en runde i røntgenmaskinen her i Norge med et pennestrøk overprøve oppgitt alder slik at de vurderes som voksne. Noen får oppjustert alderen til over 16 år, slik at de får opptil to års midlertidig oppholdstillatelse, eller til over 18 år slik at de får avslag og kan sendes ut av landet. Det finnes ingen muligheter for å overprøve aldersfastsettelsen, til tross for de alvorlige konsekvensene dette har for guttenes framtid. Er dette en rettsstat verdig?

Afghanske flyktninger har med dagens regelverk ikke lenger noen reell mulighet for midlertidig eller varig oppholdstillatelse. Kriteriene som ble lagt til grunn for asyl har nå blitt forkastet. For kort tid tilbake ble det signert en avtale mellom EU og Afghanistans president Ashraf Ghani om at Afghanistan skulle motta de såkalte «grunnløse» asylsøkerne som EU ønsker å deportere. Til gjengjeld ble landet lovet utviklingshjelp til 3,75 milliarder dollar årlig i årene 2017–2020.

«Joint Way Forward», som avtalen blir kalt, er både høyst tvilsom og fullstendig uetisk. Både internasjonale organisasjoner og representanter i den afghanske regjeringen advarer EU mot å effektuere avtalen.

Landet kan ikke engang sikre basisbehovene til de eksisterende 1,3 millioner interne flyktningene, og langt mindre de rundt 2,5 millioner som nå er på vei fra nabolandene Iran og Pakistan.

Sikkerhetssituasjonen i Afghanistan blir stadig verre, med terroraksjoner og hyppige maktdemonstrasjoner fra Taliban. Ukentlig rapporteres det om grufulle brudd på menneskerettigheter overfor kvinner og barn, homoseksuelle, kristne, konvertitter og andre minoritetsgrupper. Ingen kan være i tvil: dette er et land som befinner seg i en dyp politisk, økonomisk og humanitær krise.

Framtidsutsiktene til dem vi deporterer er meget dystre. Europa svikter de afghanske flyktningene. Det er knapt noe mottaksapparat rundt de returnerte – etter to ukers innkvartering blir de overlatt til seg selv. De eneste som jubler over deportasjonen av unge menn er kyniske opprørsgrupper som betaler godt for å styrke hæren sin. For mange, spesielt de mest sårbare, er den eneste løsningen å legge ut på ny flukt.

  • Vi retter sterk kritikk mot alle i dagens regjering. Vi stiller våre folkevalgte til ansvar for den mangelfulle psykiske og fysiske helseomsorgen menneskene som søker asyl i vårt land blir tilbudt. Vi føler dyp avmakt og fortvilelse over flyktningpolitikken til nåværende regjering, og krever at dere som folkevalgte taler folkets røst. Vi er mange, og vi kan ikke lenger være stille!
  • Vi krever at deportasjonene stanser og at ungdommene flyttes tilbake til sine mottak og får en rettssikker behandling av sine søknader.
  • Vi krever at alderstestene blir avvist som grunnlag for utvisning, og at psykologiske tester og uttalelser fra verger, representanter og lærere i stedet blir lagt til grunn der det er usikkerhet om alder.
  • Vi krever en individuell behandling av alle asylsøknader fra Afghanistan og at det tas spesielt hensyn til sårbare grupper, bl.a. etniske og religiøse minoriteter, konvertitter/ateister, overgrepsofre, barnefamilier, kvinner og mindreårige gutter.
  • Vi krever at afghanske flyktninger uten særlig tilknytning til Afghanistan får bli i Norge og ikke blir deportert.