Talsperson/pressekontakt: L. H. Landro +47 455 17 894

Heltinne med lyse krøller

Skrevet av Linn Herland Landro

Bilder: Cappelen Damm bokomslag og portrettfoto av Geir Dokken

En liten bokanmeldelse med anbefaling særlig til dere som jobber i de nyetablerte, norske organisasjonene innen humanitært arbeid.  Refugees Welcome Norway, Dråpen i Havet, Mange Bekker Små, Lighthouse Relief, Northern Lights Aid er eksempler på nykommere på feltet.

På julaften leste Lindis Hurum for oss fra boken sin, Det finnes ingen de andre – det er bare oss (2016), fra en stemningsfylt julepyntet stue. Fyr i peisen. Hun leste direktesendt, for alle som ville høre og hadde tid julaften kl 14, via Leger Uten Grensers Facebook-side. Stemning og innhold dannet en uvanlig stemning, jeg holdt pusten litt..
lindis_collage
«Pasienter med barn i armene løper skrikende ut sammen med ansatte, panikken sprer seg som en flodbølge fra klinikken og utover i leiren. Jeg løper motsatt vei, men assistenten min Sympho stopper meg i porten: «Det er en mann med to håndgranater inne i konsultasjonsrommet[…].»Teksten handler om grusom etnisk vold, om ekstremt krevende situasjoner, stor risiko, og snarrådighet når rådene er så dyre at du nesten må bøte med livet.

Jeg hadde ønsket meg boken av min søster til jul, slik at senere samme dag begynte jeg å lese. Historien hun forteller julaften er fra kapittelet om Den Sentralafrikanske republikk. Om julaften 2013, som kunne vært hennes siste. Bokens øvrige kapitler er skrevet fra hennes feltarbeid i Haiti, om Liberia og om Middelhavet. Alt basert på dagboknotater fra de til sammen fire humanitære krisene.

Her hjemme er det mange som er i nesegrus beundring over det arbeidet Leger Uten Grenser gjør. Jeg er selvsagt en av dem. Som fast giver, eller feltpartner, mottar jeg jevnlig brev fra felt og jeg får med meg en del annet som blir kommunisert ut. Men dokumentasjonen i denne boken ga en ny nærhet til krisene, de menneskelige lidelsene, menneskene med så sterk livsvilje og utrolige krefter til tross for alt. Disse feltarbeiderne og lokale ansatte sin enorme innsats.

Underveis i lesningen blir Lindis som en læremester. Mens jeg leser prøver jeg å analysere hvordan hun tenker og hvordan hun jobber. Jeg studerer utfordringene, behovene, tilnærmingen og løsningene nøye. Her kan alle og enhver lære mye. Lindis jobber med store logistiske, smittevernmessige og andre operative utfordringer. Det som går mest inn på meg er beskrivelsene av skadde, syke, døende og døde. Når det er barn det er snakk om, er det tøft. Men det er så viktig å sette ord på det som skjer. Jeg må flere ganger lukke boken, lukke øyene og prøve å fordøye før jeg leser videre.

Vi i Norge, som sikkert deler et gen eller to med Lindis, er blant annet folkene som startet og etablerte Refugees Welcome. Selv om vi er på hjemmebane, så henger det hele sammen. Til tross for avstander, er grunnsteinene de samme. Hva skal man med Refugees Welcome, hvis man ikke er opptatt av hvordan og hvorfor krig, nød og lidelse driver folk på flukt? Vi har alltid med oss perspektivet, og vi nøyer oss ikke med et «velkommen».

Det er enormt viktig at feltarbeiderne dokumenterer, forteller, rapporterer, varsler. Lindis kobler også tydelig det som skjer ute i verden med det som skjer her hjemme. Hvordan det å bygge murer mellom folk og grupper, og skape avstander, er ødeleggende. Å fremme ulikheter mellom deg og meg, mellom oss og dem, er alltid destruktivt. Alltid. Vi er jo bare en gjeng med folk på denne jorden. En art. Hvert menneskeliv er like mye verdt.

 

Facebooktwittergoogle_plusmailFacebooktwittergoogle_plusmail