Av: Kristin Bøhn, jordmor og frivillig i Refugees Welcome Norway.

Første gang publisert i Dagbladet 24. november 2016.

Natt til tirsdag 15. november vil for alltid bli kjent som Skrekknatten. Norge, nasjonen som det siste året har blitt kjent for å ha den strengeste asylpolitikken i hele Europa, demonstrerte sin politiske makt med en overraskende aksjon. Til de tusener av flyktninger som sitter rundt i det ganske land – eller de som skulle vurdere å søke beskyttelse i Norge – var signalet tydelig: Her er dere ikke trygge.

I morgentimene, før solen hadde stått opp, gikk Politiets utlendingsenhet, med regjeringen i ryggen, til aksjon mot over 70 unge afghanere over hele landet. De ble arrestert uten å ha brutt noen lov, bare basert på en antakelse om at de vil gjøre det i framtida. Denne maktdemonstrasjonen ble forsvart med sannsynligheten for «unndragelsesfare», altså at de skulle flykte fra mottakene når de fikk endelig avslag. Dette undergraver rettssikkerheten som hver enkelt asylsøker har ved at de fratas muligheten til å gjennomgå vedtaket med advokat, eventuelt NOAS. Det er viktig for å avdekke eventuelle feil i det endelige vedtaket, og det å miste denne muligheten frarøver dem sjansen til å anke saken til domstolene.

Hvem er de arresterte? Noen av disse er våre venner, flyktninger vi ønsker å verne om og gi en verdig oppvekst og utfoldelse i våre distrikter. Dette er Ali, Aref, Javad, Mohammad, Ebrahimi og mange andre.

Enkelte av ungdommene går på skole og deltar i fritidsaktiviteter. Noen har fått norskundervisning via mottaksordninger og aktiviteter gjennom frivillig arbeid. Noen er gutter som har spist ved våre middagsbord og sendt oss meldinger når de er redde eller ensomme. Noen har flyktet fra tortur og drapstrusler, eller de har levd som ulovlige immigranter i nabolandene Iran og Pakistan. De aller fleste kommer fordi deres liv, helse og utvikling er i reell fare.

Mange av barna er ofre for en alderstest, med røntgenanalyse av skjelett og tenner. Denne bestrider vi på grunn av påvist unøyaktighet og dårlig metodikk. Vi viser bla. til Englands avgjørelse om å ikke anvende denne metoden og til T.J. Cole (2012/2015) hvor australsk rett gir medhold i kritikken mot denne metoden. I motsetning til disse landene vil en runde i røntgenmaskinen her i Norge med et pennestrøk overprøve oppgitt alder slik at de vurderes som voksne. Noen får oppjustert alderen til over 16 år, slik at de får opptil to års midlertidig oppholdstillatelse, eller til over 18 år slik at de får avslag og kan sendes ut av landet. Det finnes ingen muligheter for å overprøve aldersfastsettelsen, til tross for de alvorlige konsekvensene dette har for guttenes framtid. Er dette en rettsstat verdig?

Afghanske flyktninger har med dagens regelverk ikke lenger noen reell mulighet for midlertidig eller varig oppholdstillatelse. Kriteriene som ble lagt til grunn for asyl har nå blitt forkastet. For kort tid tilbake ble det signert en avtale mellom EU og Afghanistans president Ashraf Ghani om at Afghanistan skulle motta de såkalte «grunnløse» asylsøkerne som EU ønsker å deportere. Til gjengjeld ble landet lovet utviklingshjelp til 3,75 milliarder dollar årlig i årene 2017–2020.

«Joint Way Forward», som avtalen blir kalt, er både høyst tvilsom og fullstendig uetisk. Både internasjonale organisasjoner og representanter i den afghanske regjeringen advarer EU mot å effektuere avtalen.

Landet kan ikke engang sikre basisbehovene til de eksisterende 1,3 millioner interne flyktningene, og langt mindre de rundt 2,5 millioner som nå er på vei fra nabolandene Iran og Pakistan.

Sikkerhetssituasjonen i Afghanistan blir stadig verre, med terroraksjoner og hyppige maktdemonstrasjoner fra Taliban. Ukentlig rapporteres det om grufulle brudd på menneskerettigheter overfor kvinner og barn, homoseksuelle, kristne, konvertitter og andre minoritetsgrupper. Ingen kan være i tvil: dette er et land som befinner seg i en dyp politisk, økonomisk og humanitær krise.

Framtidsutsiktene til dem vi deporterer er meget dystre. Europa svikter de afghanske flyktningene. Det er knapt noe mottaksapparat rundt de returnerte – etter to ukers innkvartering blir de overlatt til seg selv. De eneste som jubler over deportasjonen av unge menn er kyniske opprørsgrupper som betaler godt for å styrke hæren sin. For mange, spesielt de mest sårbare, er den eneste løsningen å legge ut på ny flukt.

• Vi retter sterk kritikk mot alle i dagens regjering. Vi stiller våre folkevalgte til ansvar for den mangelfulle psykiske og fysiske helseomsorgen menneskene som søker asyl i vårt land blir tilbudt. Vi føler dyp avmakt og fortvilelse over flyktningpolitikken til nåværende regjering, og krever at dere som folkevalgte taler folkets røst. Vi er mange, og vi kan ikke lenger være stille!
• Vi krever at deportasjonene stanser og at ungdommene flyttes tilbake til sine mottak og får en rettssikker behandling av sine søknader.
• Vi krever at alderstestene blir avvist som grunnlag for utvisning, og at psykologiske tester og uttalelser fra verger, representanter og lærere i stedet blir lagt til grunn der det er usikkerhet om alder.
• Vi krever en individuell behandling av alle asylsøknader fra Afghanistan og at det tas spesielt hensyn til sårbare grupper, bl.a. etniske og religiøse minoriteter, konvertitter/ateister, overgrepsofre, barnefamilier, kvinner og mindreårige gutter.
• Vi krever at afghanske flyktninger uten særlig tilknytning til Afghanistan får bli i Norge og ikke blir deportert.

Kronikk opprinnelig på trykk og nett i Dagbladet 14.11.2016, her.

Av: Linn Herland Landro,  Petter Normann Dille, Karin Talleraas og Guri Jørstad Wingård, Refugees Welcome Norway

I uka som gikk arrangerte Refugees Welcome Norway en spontan aksjonsuke: Bells For Civilians. Vi fokuserte på at massiv bombing av sivile og sykehus driver stadig flere på flukt.

Angrepene er ulovlig ifølge internasjonal humanitærrett. Men hvem krever at det stoppes? Hvem krever rettferdighet og solid etterforskning når sivile og sykehus blir militære mål?

Bells For Civilians sammenfalt med innspurten i det amerikanske valget. Det er lett å se hvor verdens øyne var rettet. Lokale journalister i Aleppo mener Russland utnyttet verdens USA-fokus som distraksjon for å begå grusomme angrep på Aleppo. Det er ikke utenkelig. Da vi våknet til Trumps seier på alle skjermer, meldte det russiske forsvarsdepartementet samtidig om iverksettelse av massive angrep på Aleppo med fly fra russiske hangarskip.

Når blikket er vendt bort, og bombing av sivile og sykehus ses på som hverdagsstoff framfor forsidestoff, skapes handlingsrom for flere overgrep. Det gjelder ikke nødvendigvis hva mediene gjør, men hva våre politikere holder blikket på. Målrettede angrep på sivile og sykehus eskalerer. Det er en ny og vanvittig vending. Røde Kors rapporterer om mer enn 2400 angrep på sykehus og helseinstitusjoner de siste tre åra. Syria, særlig Aleppo, er ekstremt utsatt.

Angrep på sykehus er åpenbare brudd på folkeretten. FNs sikkerhetsråd har gjentatte ganger fordømt angrep på sykehus. I år vedtok FN en resolusjon som krever at de som er skyldige i slike krigsforbrytelser må straffes. Likevel fortsetter angrepene.

Ved det amerikanske angrepet på Leger Uten Grensers sykehus i Kunduz, Afghanistan, høsten 2015 ble det sluppet bomber på ett og samme sykehus i timevis. Pasienter brant opp i sengene sine. Norge var blant dem som aksepterte at USA etterforsket seg selv. Dette igjen dannet trolig presedens:

Verdenssamfunnet har skapt en situasjon der groteske angrep på sivile og sykehus kan bli etterforsket av angriperen selv.

Vi må spørre oss selv om det virkelig kan være sant? Er det sånn vi skal ha det?

Vår store bekymring er denne: Norge inntar en altfor passiv posisjon. Vi må ikke miste vår respekt som en humanitær nasjon. Norges stemme betyr noe i verden, og vi er nødt til å kritisere brudd på folkeretten – også når våre allierte begår grove overgrep.

Bells For Civilians er en videreføring av Bells For Aleppo, der kirkeklokker verden over ringte ei uke i oktober i solidaritet med Aleppo. Vårt initiativ har et bredere geografisk omfang, og samler mange ulike aktører.

De ulike tros- og livssynssamfunn, institusjoner og organisasjoner markerte på sine måter. Høgskolen i Oslo og Akershus, Diakonhjemmet Høgskole og Universitetet i Oslo var med.

På HiOA oppfordret rektor studenter og ansatte til å bidra til å fokusere på problematikken. Hos Nobels Fredssenter kunne man låne bjelle å ringe med, og ta bilde for å støtte saken. I Horten og Borre menighet ble det arrangert småbarnssang for Bells For Civilians. Alle små og store initiativ er viktige.

Å ringe i klokker eller bjeller, gå i fakkeltog, poste plakater på sosiale medier, selfier med #-er stopper ikke bomber, men det er sivilsamfunnets symbolske og sterke uttrykk for fortvilelse og krav om å ta humanitært ansvar. Det er folkets røst, folkets rop om humanitet. Og et samfunn basert på demokrati og humanitet må ta folkets røst på alvor.

Sammen kan vi ikke være maktesløse. Sammen må vi kreve, som en del av verdenssamfunnet, at det settes en stopper for den bestialske utviklingen. Krigens lover må følges. Våre politikere må stå samlet for å kreve beskyttelse av sivile og sykehus. Et krav om uavhengige undersøkelser av sykehusbombing er helt avgjørende.

Eirik Nilsen var tidliger gruvearbeider i Sør-Varanger, men mistet jobben når gruven ble lagt ned. I januar ble han involvert i aksjonen Refugees Welcome to the Arctic. Her var an en av dem som støtte flyktningene, hjalp og bidro med det han kunne. En dag var vedtaket om utsending av Storskogflyktninger med buss til Murmansk i 36 minusgrader et faktum. Han var blant dem som tok affære, og grep inn for å hindre at det skjedde. Han har et stort hjerte for mennesker i nød, og er nå til stadighet på reise til Hellas for å drive frivillig hjelpearbeid:

Gratulerer med dagen, Sør-Varanger! I dag er det 72 år siden vi ble frigjort av Russland, fra nazismens klør. Samtidig er jeg i Hellas, og jobber i flyktningeleire. Det gjør meg utrolig mange tanker.

Her er på tusenvis av mennesker, som har flyktet fra de mest grusomme ting  vi kan tenke oss. Allikevel ser man et stort hat mot disse, våre medmennesker. Glemmer vi så fort? Glemmer vi at vi selv var flyktninger en gang? Hvorfor skal det være så vanskelig å hjelpe mennesker, er vi blitt så store og rike, at vi er livredde for å dele på våre goder?

Jeg har møtt på tusenvis av folk her nede, som har flyktet fra krig. Blitt kjent med utallige mennesker, voksne, som barn. Ja like mange barn, som voksne. Og ikke EN eneste av de, har skremt meg, eller gjort meg mistenksom, på om de er gode eller onde. Det har rett og slett visst meg en gjestfrihet, takknemlighet, vennskap og kjærlighet, som jeg vil huske, så lenge jeg lever.

Jeg er ikke rik på penger, men jeg anser meg som en av verdens rikeste, etter mine opplevelser med medmenneskelighet, fra folk som har flyktet fra alt de eier og har