Tverrpolitisk svik

Faksimile, Dagbladet, http://www.dagbladet.no/2016/01/20/kultur/meninger/storskog/flyktninger/politikk/42825216/

AV: Linn Herland Landro, strategisk arbeidsgruppe i RWN

Flyktninghjelpen (NRC) har publisert en rekke artikler i forbindelse med «Flyktningregnskapet 2016». I artikkelen Norsk flyktningpolitikk, idealer under press, skriver Eirik Christophersen, seniorrådgiver i Flyktninghjelpen:

Sensommeren 2015 var Norge preget av en «varmebølge» hvor både enkeltpersoner, media og de fleste politikere følte sympati med de mange flyktningene som kom over Middelhavet og etter hvert også til Norge. I løpet av få måneder kom imidlertid høsten og kulden. Det økende antallet asylsøkere skapte politisk bekymring for at dette var mer enn Norge kunne håndtere. En av hovedgrunnene var strømmen av flyktninger på sykkel som ikke viste tegn til å avta.

Dette er en korrekt observasjon. Og vi som var selve varmebølgen vil ganske enkelt oppsummere det slik:

Da folkebevegelsen Refugees Welcome oppstod i slutten av august 2015, var den norske befolkningen i sin helhet påvirket av engasjementet og solidariteten. Det blomstret av medmenneskelighet, av ønsker om å hjelpe, av forståelse. I et øyeblikk virket det som at den norske folkesjelen var fremme som modig, sterk og trygg på at fellesskapet skulle klare å ta imot mange krigsflyktninger. Vi ville klare det dersom det kom langt flere flyktninger enn normalt over våre grenser. Det var mange enige om.

Men det var august og september 2015. To magiske måneder, om du spør de fleste av oss i Refugees Welcome.

Skiftet

Faksimile: The independent Barents observer:
Faksimile: The independent Barents observer:

Skiftet kom i oktober, da regjeringen, med et utvalg ministre i spissen, slo krisealarm fordi flere og flere mennesker krysset grensen over Storskog fra Russland. Stortinget og befolkningen ble fortalt at samtlige av disse menneskene var grunnløse asylsøkere. Øvrige politikere kastet seg på, og temperaturen snudde raskt fra varmt til iskaldt.

Myndighetene implementerte skremselsretorikk som kommunikasjonsstrategi.

Skiftet kom, moroa var over. Refugees Welcome fortsatte, men den øvrige samfunnsdebatten endte opp med å bli mer tilspisset og stygg enn noen gang. Vi ble fortalt at Norge ble utnyttet, vi ble oppfattet som naive og dumme hvis vi godtok at «økonomiske migranter med opphold i Russland» kunne strømme inn over Storskog. Stortinget vedtok Storskog-instruksen. (Her er instruksen i sin helhet.) Grensen ble etter hvert stengt.

En «handlekraftig» justisminister tok derfor grep og presenterte et lovforslag som skulle gjøre det mulig å returnere flyktninger til Russland, selv om de ikke hadde mulighet til å søke asyl der. For å unngå omkamper i det norske utlendingssystemet, ville han også ha instruksjonsmyndighet over ankeorganet Utlendingsnemnda (UNE). (Eirik Christophersen, seniorrådgiver i Flyktninghjelpen)

Kort og godt vedtok våre folkevalgte, på bakgrunn av informasjon fra ansvarlige ministre, som statsministeren og justisministeren, at ingen av Storskog-flyktningene skulle få asylsøknaden sin realitetsbehandlet i Norge. 5500 mennesker kom over den arktiske fluktruten.

Men som mange vil huske, viste det seg at befolkningen hadde blitt lurt. Løgner ble meddelt fra Stortingets talerstol gang på gang. Sannheten var at de fleste av de 5500 personene er flyktninger, altså personer med reellt beskyttelsesbehov. Det var selvsagt ikke riktig at alle disse menneskene var økonomiske migranter.

Sviket

For en løgn. For et svik. De valgte den arktiske fluktruten fordi det var tryggest å reise i luft og på land, og ikke over sjøen. I Norge skulle de bli sviktet på det groveste.  Se blant annet artikkelen fra november 2015 Anundsen: Asylsøkere skal returneres samme dag.

De fleste har sikkert fått med seg at det var Refugees Welcome Norway sin aksjonsgruppe Refugees Welcome to the Arctic, som bokstavelig talt ryddet opp i løgnene om Storskog. Aksjonistene reddet liv, det er ikke tvil om det.

Det hele er uverdig. Norge skulle gjort mer for flere da vi hadde sjansen. Nå er grensene stengte over alt, og fremmedfiendtlige stemmer har fått det som de har villet.

I avsnittet «Kappløp mot bunnen», skriver Christophersen:

I tillegg til å bygge fysiske og juridiske gjerder for å stenge flyktninger ute, konkurrerer også europeiske land om å ha en flyktningpolitikk som er strengere enn nabolandene, slik at de skal framstå som mindre attraktive for flyktningene.  

Da innvandrings- og integreringsminister Sylvi Listhaug presenterte regjeringens forslag til innstramningstiltak i romjulen 2015, kunne hun triumferende slå fast at Norge med disse endringene ville ha Europas strengeste asylpolitikk.  

Forslagene ble sendt på høring og møtte massiv kritikk, blant annet fra UNHCR. Det var likevel kun tatt inn mindre justeringer i forslaget som ble presentert for Stortinget i april 2016, etter at regjeringene hadde gått gjennom høringsinnspillene. 

Refugees Welcome Norway mener at Norge nå må hente inn langt flere kvoteflyktninger. Norge må styrke arbeidet med å være pådriver for en fordelingsløsning for kvoteflyktninger. Og vi kan ikke godta innstramningstiltakene som får alvorlige konsekvenser for sårbare barn og voksne. Midt i frykten for fremtiden må Norge gå foran og holde konvensjonsforpliktelsene våre høyt hevet.

Faksismile tv2.no, prest Stig Lægdene
Faksismile tv2.no, prest Stig Lægdene

Mennesker på flukt har ikke råd til å være naive

evy

 

EVY ELLINGVÅG, rådgiver i Refugees Welcome Norway

 

Flyktningkonvensjonen skulle bare være en midlertidig ordning, påstår Meland. Her hadde det passet godt med en kildereferanse. Uten det må vi legge til grunn at siden 1967-protokollen ble vedtatt, og utvidet konvensjonen til ikke å gjelde bare europeiske flyktninger i Europa – men verdens mennesker på flukt, samt at 148 stater siden har ratifisert en eller begge av disse, har statene erkjent at individer på flukt trenger en forpliktende beskyttelseslovgivning. Videre har EU har laget sine egne direktiver og lovgivning bygget på dette. En lovgivning som er tett sammenvevet med FNs menneskerettigheter av 1948, der den moderne asylretten er forankret.

Statenes lojalitet til konvensjonene er varierende, og gir seg utslag i at enkelte stater hverken tar i mot kvoteflyktninger, gir folk på flukt alminnelige rettigheter ved anerkjent beskyttelsesbehov eller viser evne og vilje til å holde en menneskerettslig standard som forsvarer at personer på flukt kan søke beskyttelse der. Vi styrker ikke disse statenes forpliktelse til å etterleve konvensjonene ved å stille spørsmålstegn ved konvensjonenes legitimitet og konsekvens.

Meland ser ut til å mene, som Frp, at vi trenger nye konvensjoner som kan gi oss retten til å plukke ut dem vi vil ha, og frata individet retten til å søke egen beskyttelse.

Det er ubegripelig at de som tar til orde for å svekke retten til å flykte til frihet og søke asyl, ikke forstår at gjennom å svekke denne retten svekker de sine egne rettigheter.

Hvor står ytringsfriheten uten retten til vern? Hvor står friheten til politisk uenighet uten en solid forankret rett til å søke og motta beskyttelse fra en annen stat når din egen forfølger deg? Hvor står retten til liv uten retten til å søke seg vekk fra krig?

Noen populister og liberalere ser ut til å tro at deres egne friheter aldri vil være truet, og at andres friheter kan reguleres uten konsekvens for deres egne. De aller fleste av konvensjonene vi har signert og ratifisert er dokumenter som er fremtvunget av erkjennelsen om det motsatte. Og arbeidet som er nedlagt for å få samlet så mange som mulig om felles prinsipper er massivt, kompetent og årelangt.

Visst vil det være folk blant dem som ber om beskyttelse, som ikke har et beskyttelsesbehov. Likevel viser tallene i Norge at de på ingen måte utgjør noe flertall her hos oss, hverken av dem som får akseptert sitt beskyttelsesbehov, eller av fjorårets ankomster som ikke er saksbehandlet enda.

Til nå har kun 1000 av de 160 000 flyktningene EU ble enige om å fordele i september 2015 blitt tatt imot i Europa. Kenya har på sin side sagt at de etter 25 år med kronisk underfinansiering og manglende kvoteuttak for gjenbosetting sier takk for seg, de ønsker ikke å fortsette å være «nærområde» og støtte flyktningene «der de er». Tyrkias Erdogan spiller med flyktningkort i spillet mot Junker og EU. Jordan og Libanon er under massivt press, men midlene Norge og andre givere lover kommer ikke frem.

Flyktningene som ber om å registreres som FN-flyktning i Tyrkia nå, får dato for første gangs intervju i 2022. (NOAS-rapport, Tyrkia 2016)

Mengdene med saksbehandlere, intervjuere og politi som EU skulle stille med når leirene på øyene i Hellas ble lukket, har uteblitt.

Man må være temmelig naiv om man tror at ett eneste menneske med behov for beskyttelse mot drap stoler på våre løfter. De er antakelig like verdifulle for dem som våre løfter om å innføre demokrati i deres stater.

Men vi kan ikke besvare manglene med å gå bort i fra grunnleggende menneskerettigheter.

Meland skriver: «Norge bør arbeide for et system hvor flyktninger fordeles mellom trygge land. Folk som flykter og trenger beskyttelse, bør kunne dra til et mottakssenter i nærheten. Der kan søknad om asyl behandles og et trygt land som står for tur velges.»

Det systemet har vi. Det heter «overføringsflyktninger», eller kvoteflyktninger om du vil. Den internasjonale lojaliteten til å løfte sammen har vi imidlertid forrådt, som jeg viser over. Derfor er individets rett til selv å søke beskyttelse så viktig, frem til det internasjonale og europeiske fellesskapet viser vilje til å følge opp det de har forpliktet seg til, og styrke de fordelingsordningene som allerede ligger i lovverket .

Siden 1948 har svært kompetente jurister, diplomater og politikere jobbet, året rundt for å samle så mange som mulig av oss rundt et felles rammeverk. De kan kalles mye, men ikke naive eller kunnskapsløse. International Law er et fag, ikke en ideologi.

Det ligger en arroganse i å hoste opp forslag om å endre flyktningkonvensjonen nå, akkurat nå når vi trenger å effektuere de virkemidlene vi tross alt har. Det forteller noe om hvor langt vi har kommet. Eller hvor kort. EUs asyldirektiver har lovverk som er dimensjonert for massefluktsituasjoner. Det kom på plass etter krigene på Balkan. Det er ikke aktivert. Kanskje vi skal spørre hvorfor?

Mennesker på flukt har ikke råd til å være naive, men de er tvunget til å legge alle eggene i én kurv når de søker frihet og overlevelse.

Et menneske på flukt legger alle eggene sine i én kurv i håp om å berge livet og friheten. Dersom valget står mellom å legge eggene i en kurv av tillit til vi har begynt å oppføre oss bra nå og derfor vil det fungere godt med en asylordning der vi kanskje henter deg om en stund, eller å legge eggene i en kurv av håndfaste rettigheter gitt deg i erkjennelsen av at vi vil velge å skyve deg vekk om ikke loven forbød oss, er det ikke tvil hos meg hvilket valg som ville være det naive valget. Jeg tror Meland vil være enig.

Vi krever at Norge ivaretar barn på flukt bedre

barn_flukt_s

Av Refugees Welcome Norway v/strategisk arbeidsgruppe

Refugees Welcome Norway har bred erfaring med arbeidet med nyankomne flyktninger og asylsøkere over hele landet det siste året.  Vi så hvordan Norges mangel på beredskap for flyktningsituasjonen sist høst gikk spesielt ut over svake og sårbare grupper: Særlig barn, syke og funksjonshemmede, gravide, enslige mindreårige og enslige kvinner. 

Barn på flukt – med eller uten omsorgspersoner – er en spesielt sårbar gruppe. De har vært gjennom mye både før og under flukten. Når de kommer til oss – til Norge – må vi som samfunn sørge for at de kommer til et sted der det er trygt å være barn.

Den nylig framlagte rapporten om barn og menneskehandel «De sa du må». Mindreåriges erfaringer med menneskehandel. (Lidén og Salvesen. Institutt for Samfunnsforskning. Rapport 2016/09) , skrevet på oppdrag fra Redd Barna, er alarmerende. Mindreårige flyktninger fanges opp av kriminelle nettverk og utnyttes til tvangsarbeid, kriminalitet og seksuell utnytting. Norge har i dag en mangelfull ivaretakelse av disse svært sårbare barna.

Vi vil også vise til rapporten Levekår for barn i asylsøkerfasen (Berg og Tronstad (Red.) 2015/NTNU Samfunnsforskning) lagt fram i fjor høst, og som peker på en rekke utfordringer knyttet til barns levekår i asylsøkerfasen. Blant annet tilbys barn ikke tilstrekkelig helsehjelp, inkludert psykisk helsehjelp. Spesielt er det mangler mht. oppfølging fra spesialisthelsetjenesten.

Vi vil også minne om at minst 10 000 enslige mindreårige asylsøkere har forsvunnet i Europa denne vinteren. Dette er barn som flyktet til Europa, og som Europa ikke har klart å ta vare på! De har forsvunnet. Slike forsvinninger skjer også i Norge. Det kan vi ikke akseptere.

RWN krever derfor

  • Et gjennomgående barnefaglig perspektiv må legges til grunn når det gjelder barn på flukt. Et barn på flukt, alene eller sammen med andre, er først og fremst et barn og skal ivaretas som et barn.
  • Barns spesielle rettigheter må sikres
  • En fungerende handlingsplan mot menneskehandel må på plass og ansvaret for å sikre barn mot menneskehandel må forankres. Dette mangler i Norge i dag.
  • Et spesielt fokus på enslige mindreårige asylsøkeres behov og rettigheter
  • Ingen barn skal forsvinne fra norske mottak uten at dette følges opp av politi og barnevern
  • Umiddelbar forbedring av arbeidet med psykisk helse for barn i mottak. Usikkerhet knyttet til oppholdstillatelse er ikke en grunn til å utsette nødvendig helsearbeid.
  • Barn må sikres gode boforhold, som sikrer trygghet, aktivitetsmuligheter, god omsorg og nødvendig skjerming.